Jeg leide nettopp en film som heter Hachiko. Basert på en sann historie fra Japan rundt 1924. Om en professor som pendlet med tog til universitetet hvor han jobbet, og som ble fulgt til togstasjonen av hunden sin Hachiko vær eneste dag. Og da professoren kom tilbake fra jobb, satt Hachiko og ventet på han ved togstasjonen.
Men en dag døde professoren av et hjerteinfarkt mens han var på jobb. Hachiko fikk da en ny eier, men rømte tilbake til togstasjonen for å vente på at hans første eier skulle komme tilbake fra jobb. De som jobbet på stasjonen kjente jo igjen hunden, og hans lojalitet varmet dem langt inni hjerteroten, så de tok godt vare på Hachiko ved å gi han mat mens han ventet. Og han kom og ventet vær eneste dag i nesten ti år, før han døde i 1934 av hjerteorm.
På stasjonen ble det reist en bronsestatue av Hachiko, på samme sted der han sto og ventet på sin eier.
Litt mer spesiellt er at de også stoppet ut Hachiko. Han står nå på et museum.

Jeg satt på stambordet mitt på Sjokoletta og tegnet, mens jeg studerte menneskene som gikk forbi vinduet. Og de som kom og gikk fra de to benkene utenfor. Og det var da jeg la merke til hvor folk avgjorde å sette seg. Om begge benkene var tomme, så var det en lett avgjørelse. Det samme gjaldt om èn benk var ledig. Men samme hvor hyggelig og snill personen som allerede satt på en av benkene så ut, så satte folk seg på den andre tomme benken. Jeg observerte også at det på et tidspunkt satt èn person på hver benk, der begge så ut til å slappe av å nyte været. Men så kom en kvinne og satte seg ved siden av den ene “benk-okkupanten”, hvorpå han kikket surt på kvinnen som om hun var en inntrenger i hans lille verden. Deretter reiste han seg og gikk mens han gav kvinnen et par blikk som hun ikke la merke til.
Tenk på hvor mange som kan ha gått glipp av et flott vennskap eller kanskje den store kjærligheten ved å la være å slå av en prat med en fremmed.
Men slik er vi nordmenn. I allefall for enkelte andre kulturer.
Og da jeg fikk med meg en episode av Alt for Norge, et såkalt reality program der norsk-amerikanere får oppgaver i Norge for å bevise hvor norske de er, fikk jeg en demonstrasjon på hvorfor andre kulturer sier at vi nordmenn er sosialt kalde i forhold til dem.
For da to av amerikanerne skulle spørre om veien fra folk på gaten, skydde 99% av nordmennene unna de to forvirrede amerikanerne som om de hadde byllepest.
Jeg ble virkelig flau av oss. Men jeg sier ikke at vi hele tiden skal ta kontakt med fremmede. Det kan jo gå veldig galt også, der du får kontakt med en halvgal person som forfølger deg o.s.v.
Og mens jeg skrev den siste setningen gikk det opp for meg at det er akkurat slike paranoide tanker som hindrer oss i å slå av en prat med en vennlig fremmed.
Men om du ser på fotografiet jeg tok, så har disse to tatt temaet mitt til det ekstreme. For ikke nok med at de har satt seg på hver sin benk, de har satt seg lengst mulig fra hverandre med ryggen til.
Nei, vi nordmenn bør bli mer hyggeligere. For tenk hvor koselig det hadde vært om vi kunne sette oss ned med en fremmed og slå av en prat om skitt og ingenting.
Jeg har fått oppleve det et par ganger, der jeg sitter på kafè og tegner. Da skjer det at andre bord er fulle, og jeg har et ledig sete ved mitt. Og jeg innviterer dem som trenger et bord å sitte ved, bort til meg. Av og til er det noen som spør om å få sette seg. Og jeg sier, “ja selvfølgelig kan du det”. Men da svarer de igjen, “nei det er ikke alltid en selvfølge”.

Oppgave til oss. Slå av en prat med en fremmed. Det kan bli hyggelig

Vakre Smeasundet i Juni 2009.

Jaja d var d tiåret. Mye har skjedd både for meg og resten av verden på disse ti årene. For min del har jeg drevet med billedkunst i tretten år, endelig fått medlemskap i både Tegnerforbundet og NBK samt funnet meg kjæreste etter rundt ti år som singel. Jeg har fått blitt med i et nytt kultur prosjekt der kunstnere i forskjellige slag har kommet sammen og dannet Haugaland KunstVerk i et flott stort hus i Haugesund. Så jeg er veldig spent for hva det prosjektet vil bringe i 2010. Og mitt nye år begynte bra, da min far fikk tildelt hedersprisen av alle hederspriser her i Haugesund, nemlig de flyvende måker 01.01.2010.

Ellers vil jeg ønske alle i min familie, mine venner, mine bekjente og resten av verden lykke til med alt dere foretar dere.
Godt Nytt År 2010

Johan